Jul i gamle dager

FORTELLER: Marie Vehusheia feirer sin 103. jul i år.  FOTO: Sigbjørn Tveite

FORTELLER: Marie Vehusheia feirer sin 103. jul i år.                                                                                                                            FOTO: Sigbjørn Tveite

Hun er født før første verdenskrig, da forventa levealder var 50 år. I barndommen kryssa hun heier og daler, i skjørt, på heimelaga ski og med én stav. Julaften var uten gaver under treet, men med nok grøt og lungemos til alle rundt bordet. Sammen med sin kjære Ole slo hun seg ned i veiløse Lia. I dag bor hun aleine i såkalt service-leilighet. Og i år skal spreke og livsglade Marie Vehusheia feire jul for 103. gang.

Det nærma seg fullmåne da Marie ble født søndag 9. november i 1913. Ikke i en stall, men i heimen under Geitefjellet på Østre Mosfjell – i omreisende jordmor Randine Tvedes nærvær.

Marie var det fjerde barnet som mora Gunille fødte. Og mora kjente godt til heimefødsel – langt fra fødestue. Marie har hørt at mora hennes, bare 11 år gammel, måtte avgårde for å hente fødselshjelp til si mor. Ifølge andre i slekta var det Gunille sjøl som var fødselshjelperen da ei søster kom til verden på Toplandsheia. Der overvintra familien i kalde stallen og fjøset etter at huset brant ned. 1. søndag i advent ble lille Marie døpt i kirka ute på Birkenes – og der innlemma i Guds rike. Hun ble gitt et bibelsk navn, det samme som Jesu unge mor. Til dåpen tok familie turen ned fra de delvis veiløse heiene, med faddere fra Tjøntveit, Lunden og Hundland.

Den aller første jula til Maries var i et fredsår i den unge nasjonen Norge.  Det var bare gått åtte år siden landet hadde klart å løsrive seg fra «den lange mørke natta» – etter over 500 år kuet av danske og svenske enevoldskonger. Men ute i Europa brygget det opp til storkrig. Først to dager etter at Marie fylte fem år, var endelig første verdenskrig over. Da var 15 millioner mennesker drept. I åra etter fikk den norske pioneren, Fridtjof Nansen, hundretusener av europeiske flyktninger tilbake til sine herjede heimland.

Marie vokste opp på slektsgården som faren Mads Beintsen hadde overtatt på Østre Mosfjell. Hun hadde sju søsken. Eldstebroren døde som liten av «tandfeber». De som levde opp var Sevrine, Gusta, Beint, Olevine, Alvhild Kristine og Olav.

 

Gris på 140 kilo

Jula i Maries barndom på Mosfjell arta seg ganske annerledes enn nå for tida. Minnene hennes går nær hundre år tilbake.

– Vi hadde aldri julegaver. Men det var viktig at mor hadde sydd et nytt plagg til oss til jul. Den som ikke fikk det, ble plassert ved bakerovnen på kjøkkenet. Juletre hadde vi alltid, pynta med norske flagg, fletta kurver – og epler og appelsiner, som vi «høsta» like før treet skulle kastes ut. Og så brukte vi levende lys på juletreet. Men de var små, og brant ned så fort at vi kun tente dem noen få ganger i hele jula.

– Hva slags mat spiste dere?

– På julaften klokka fem spiste vi god mat som var «samla» gjennom høsten. Det var godt pålegg, kalvesuss og lungemos. Vi hadde alltid en gris, som Jakob Gyberg kom og slakta. En gang hadde vi en stor en på 24 pund (1 pund kjøtt = 5,97 kg), som han lurte fælt på hvordan han skulle klare å slå i hjel. Den hadde tykt hvitt flesk, kan du tru.

– Spiste dere ribbe på juledagen da?

– Nei. Klokka ni på julekvelden spiste vi risgrøt. Og på juledagen var det alltid lutefisk. Far kjøpte tørka fisk om høsten. Luta laga han sjøl av aske som ble kokt. Han brukte ikke noe mål. Og det var mors oppgave å kjenne på den med fingrene, om den var for sterk – alt etter som hvor glatt den var. Etter ei tid i luta, ble fisken vanna ut. Og til lutefisken brukte vi kokte poteter – noen litt flekkede poteter med gult kjøtt, som vi kalte «far sine poteter».

– Brukte dere ikke bacon og ertestuing til?

– Nei. Men vi spiste potetlefser til. Hver høst bakte mor masse lefser, som ble lagt i store ruer ute i stabburet. Og potetlefsene, de ble «bløyta» før vi spiste.

Sjøl om familien handla noe mat på Forbruksforeningen nede på Birkeland, var de langt på vei sjølforsynte. Far Mads både fiska og jakta. Sammen med brødrene Aslak, Salve og Jørgen Håkedal dro han helt ut til sjøen og fiska. Mads hadde også harehund, og han jakta mye sammen med Sigurd Røstad, og Teodor og Iver Øvland. Alle harene ble solgt, noe som ga litt ekstrainntekt. Marie forteller at hun aldri har smakt harekjøtt.

 

Kjerring-øl

Heime på Mosfjell hadde familien i tillegg til gris, ei stor svart hoppe – og seks til åtte kyr. Av melka lagde mor Gunille bl.a. knøost – et kjært og mye brukt pålegg før i tida. Mye av kjøttet fra grisen ble salta.

– Kotelettene bruna og kokte mor, før hun hermetiserte de på store glass. Ååå, så gode de var, mimrer Marie.

– Brygga dere til jul?

– Ja. Både til jul og påske. Jon Rødli hadde bøkra ei tønne av einer, som vi hadde ute i stabburet. Så lenge jeg kan huske smakte ølet litt einer. Dette var Tomte-brygg, uten alkohol. Kjerring-øl, kalte jeg det. Og alltid når det kom naboer eller andre innom i jula, skulle de ha øl og kake.

Heimelaga eikeski var et viktig framkomstmiddel i Maries oppvekst. Turene over heier i all slags vær var mange og lange – både i jula og ellers på vinteren. Guttene og mannfolka i bukser. Jentene og kvinnene i skjørt eller kjoler. Utfor bratte bakker bar det – med kun en stav. De voksne holdt denne på tvers foran seg, så barna kunne sitte på den.

Marie gikk på skole på Mosfjell, i den tida en «samla skole» – med elever, uansett alder, i en felles klasse. Læreren på heia var setesdølen Olav Åkre. På skolen var det alltid stor juletrefest.

Så kom tida at Marie skulle gå å lese for presten Øgaard. Da måtte hun og jevngamle en gang i uka, gjennom hele sommeren, ned til kirka – for utenatlæring av buda, Luthers forklaringer og salmevers.

Som vanlig var, måtte også Marie ut å jobbe etter konfirmasjonen. Hun hadde huspost både hos Ågot og Olav Somdal på Mosfjell, og hos en familie på Justøya. I to år arbeidet hun på posthuset i Lillesand, før hun begynte på folkehøgskolen på Birkeland. Her fikk hun ei god venninne blant medelvene, som hun etterpå flytta med til Tovdal.

Det var i Tovdal at Marie møtte sin kjære, Ole Vehusheia. Etter at hun sa ja, og hun ble gifta bort, bodde de på Vehus i ett år. I seks år bodde de på plassen «Nauton» under Håkedal, siden i seks år på Ytre Lauvrak i Mykland – og i mange år oppe i veiløse Lia vest for Herefossfjorden. Marie og Ole fikk fem barn – Trygve, Anne Gerd, Ånund, Magnar og Olav.

 

Slekt av gamle

Da Marie var barn, var forventa levealder i Norge omkring 50 år. Nå 102 år gammel, er Marie ei imponerende gammel kvinne – og fortsatt så sprek i både hode og kropp at de fleste av oss bør kjenne misunnelse. Trolig ligger det i genene. Morsslekta har røtter på Holtebu i Herefoss. Herfra kom ei navnesøster og kusine av hennes morfar, Marie Olsdatter, gift med en smed på Froland Verk. Hun ble 109 år gammel – i si tid Skandinavias eldste kvinne. I et avisintervju fortalte hun om da hun for første gang i livet fikk omgangssyke og kasta opp – 103 år gammel: «Da trodde jeg det var like før noe skulle hende, men det gikk fort over”. Søstera Marte på Koveland ble 104 år gammel.

Marie følger fortsatt godt med på utviklinga i samfunnet. Lenge etter at hun hadde passert 80 år, fikk hun seg PC. Den er nå satt bort. Men hun leser fortsatt flere aviser om dagen – bl.a. Fevennen og Agderposten. Og så følger hun med på TV.

– Norge Rundt er vel et program du liker?

– Ja, det er greit det. Men jeg liker best å se på Debatten på NRK. Og så sporten – helst langgrenn og skiskyting. Han (Lars Helge) Birkeland er jo så dyktig.

Men enkelte ting med samfunnsutviklinga synes Marie at det er vanskelig å skjønne seg på.

– I min oppvekst lærte barn å bruke både kniv og øks da de var fem år gamle. I dag får de ikke lov før de er 18. Så nå begynner de i kokkefaget, og skal lære å lage mat, uten at de kan bruke en kniv engang.

 

Møtte veggen

Mange, mange kjenner Marie ikke minst som syerske. Å sy lærte hun tidlig av si mor, som også var premiert spinner.

Hvor mange bunader hun har pynta nasjonen med, har hun sjøl ikke nøyaktig tall på.

– Jeg vet bare at det helt sikkert er en plass mellom 500 og 1000 stykker.

Mange bunader ble det også på de utallige kursa hun holdt, bl.a. i Landvik, Eide, Vegusdal og Herefoss. Bare i Landvik hadde hun kurs fem år på rad.

– Men nå syr du ikke lenger?

– Nei. Jeg «møtte veggen». Er det ikke det de kaller det i dag? Lysta ble helt borte. Det siste forkledet visste jeg ikke mi arme råd hvordan jeg skulle orke å få ferdig. Nå står sysmaskina der, og har aldri vært framme siden. Er det ikke pussig?

Hun bruker fortsatt talentet sitt – og hendene. Nesten hver dag sitter hun timer ved vevgongen. Av det blir det meter på meter av mesterhåndverk i ungdommelige farger.

– Jeg har lyst til å veve både på lørdager og søndager også. Men egentlig fortjener vel hendene å få hvile et par dager i uka nå.

Marie har nå bodd i en av kommunens service-leiligheter på Birkeland i tre år. På spørsmålet om hun trives, svarer hun:

– De som jobber her er veldig greie. Men reglementet de skal følge, sier at de ikke har lov til å bruke tid på å sette seg ned å snakke litt med oss. Jeg vet ikke om akkurat det kan kalles god service overfor gamle mennesker.

Nå skal Marie feire jul for 103. gang. Og hun har nok av invitasjoner til en ny julekveld sammen med barn, barnebarn, oldebarn og tipp-oldebarn.

De har sannelig god grunn til å være stolte av henne!

 

Av: Sigbjørn Tveite